om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s